Slutten av graviditets historien 1/?
Jeg har blitt bedt om å skrive litt om historien så langt, så da gjør jeg det. Men jeg har skrevet noen deler før på bloggen, så ser ingen vits i å skrive av det på nytt. Jeg vil heller skrive om slutten av graviditeten, fødselen, tankene, leiligheten og nå (5 uker etter fødselen).
#Slutten av graviditeten (siste uken før termin)
Terminen min stod som 15 juni. Jeg ble født på termindatoen, og det samme mener jeg tio ble, så jeg var ganske så sikker på at "den lille" ville komme da. Vell.. 15 juni kom og jeg hadde ligget våken ganske mange timer den natta og ventet og kjent etter vondter, men ingenting var av det jeg kalte unormalt. Allt av utstyr var pakket og klart i tilfelle vi måtte inn til sykehuset. Som sakt var det ingenting som skjedde og jeg ble ganske så lei meg. Det er en ubeskrivelig følelse når du har fått en terminsdato og det ikke skjer noe på den datoen. Når legen ga meg datoen ble jeg så innstilt på at det var da hun skulle komme, og når hun ikke kom føltes det ut som om hun ikke skulle komme i det hele tatt. tror de fleste mødre som går over tiden føler det sånn.
Siden det ikke hadde skjedd noe fikk jeg time på A-hus til en overtidsskjekk. Der tok de hjertelyden av kine for å skjekke at alt var som det skulle, og det var det. Etter det var det en ultralydundersøkelse hvor vi fikk se bla. hjerte som dunket. Til slutt skulle en lege skjekke meg, og hun sa at det godt kunne sette i gang fødselen. Det var ikke noe deilig i det hele tatt, og ingenting skjedde da heller. Vi annkom sykehuset kvart over 9 på morningen og vi dro hjemmefra rundt 7. Datoen var da 24.juni
I og med at jeg hadde gått ni dager over terminsdatoen sov jeg fortsatt hjemme den kvelden etter besøket på sykehuset. Jeg sov på en madrass inne på soverommet til lillebroren min hvor mamma også var, for at hun skulle holde oversikt over meg- mest for hennes egen del ;)
Kvelden kom og vi la oss etter en ganske så slitsom dag med masse forskjellige følelser og skjekker. Husker godt den kvelden.. vi så på en Disney-film som broren min hadde plukket ut også sang vi noen barnesanger fra en sangbok jeg hadde da jeg var lita. Alle sovnet ganske fort unntatt meg. Jeg var på ingen måte redd for at fødselen skulle starte men tenkte mye på hvordan jeg ville føde.
Det var ikke lenge jeg kunne tenke på det, for rundt 12 tiden den natta fikk jeg veer.
Veene startet ganske snillt og jeg var fortsatt like rolig. Jeg vekket mamma og sa at jeg antagelig var i gang. Jeg la meg ned på madrassen igjen får å prøve å sove (sier litt om hvor rolig jeg tok det) litt til, men det gikk ikke. Ikke fordi at det var vondt, men jeg ville prøve og finne mest mulig behagelige stillinger når det kom en ri. Alle de som har beskrevet veer har sakt at det er helt likt som mensensmerter, og det var det! følte det akkurat sånn.
Men de snille veene skulle ikke holde seg like nøytrale så veldig lenge, men jeg kunne ikke klage da heller. Jeg og moren min bestemte oss for å legge oss på sofaen, i tillfelle lillebroren min skulle våkne av at vi snakket. Vi ringte inn til sykehuset rundt 1 tiden på natten og fikk beskjed om og ta tiden mellom vær ri i ca en time. Etter en time (kl.2) ringte vi inn igjen og fikk beskjed om å komme inn med en gang. Veene kom fortere og fortere på bare noen minutter så det var ingen tvil om at det bare var å kjøre inn til by'n.
Jeg tok med meg reisesakene mine og sendte melding til gutten min som sov ganske så godt hjemme i sin egen seng at han måtte stå opp. Når vi kjørte opp bakken til huset hans så vi at han stod klar ute ved trappa og ventet. Han var ganske så trøtt, noe vi var begge to. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt etter sykehus-besøket dagen før, men tio klarte heldigvis det. Akkurat som da jeg fortalte nyheten om at jeg var gravid begynnte vi å le da han satte seg i bilen. Vet det høres teit ut når vi bare begynner og le, men det er nok vår måte og reagere på å ta situasjonen på :) ♥

Alle var på plass i bilen og forhjulene på bilen pekte mot Oslo.
Veene mine hadde jeg full kontroll på selv om de ble sterkere og sterkere. Jeg husker jeg spurte mamma i bilen om det skulle være så greit og ha veer, og hun svarte at det skulle bli vondere.
Gutten min hadde sovnet i bilen, noe jeg var likegyldig til. Kanskje greit han får sove litt før showet!? ;)
Vi kom inn til Oslo og veene kom fortere og fortere. Det var bare snakk om 2 minutter mellom hver ri. På starten var det ikke mere enn 10 minutter mellom hver. det hadde gått fra 10 til 2 min. på ca 3 timer (fra jeg kjente veene første gang til jeg var på sykehuset)
I sommer var (er) det mange som skulle føde rundt om. vi annkom sykehuset rundt 3 tiden på natta. Vi gikk langs gangen hvor alle fødestuene var og det lyste rødt (opptatt) på alle rommene bortover, untatt det aller nederste hvor jeg skulle føde. Jeg husker ikke så mye av hva som skjedde siden jeg var stup trøtt.. hadde ikke sovet på 24 timer siden vi var på sykehuset dagen før på en overtidsskjekk. Det var nok det som satte i gang veene! Som de fleste gravide med veer knekker de sammen under en ri.- De bøyer seg ned mot gulvet pga. smertene, men jeg..- jeg måtte hoppe rundt og løpe i gangen og i heisen for å lindre "smertene".
Dere skulle sett de jordmødrene som så meg jogge frem og tilbake i fødeavdelingen! haha, de måtte bare glise, og jeg med. Det må ha sett fryktelig rart ut at en ganske så sprekkferdig ballong hoppet rundt og ikke klarte å stå stille når den (jeg) ble snakket til.
Jeg kom omsider inn på rommet mitt etter og ha ventet på jordmor... eller legene.. hva det nå enn var!..
Fikk beskjed om å legge meg på en typisk undersøkelses-seng og de la bånd rundt magen min for å måle hjertelyden på babyen på nytt. Alt så fint ut også denne gangen.
Når jeg var ferdig med de undersøkelsene damene ville ha, kunne jeg gjøre som jeg ville for å vente og lindre smertene til selve fødselen. Det var ett STORT badekar bak en skyvedør der undersøkelses-senga stod og en dusj og do i ett eget rom like ved. Etter det rommet badekaret stod (bak enda en skyvevegg) var rommet der selve fødselen skulle skje. Jeg hadde en Svensk mørkhudet dame som var jordmoren min akkurat da. Jeg er så utrolig uheldig med leger, sykepleiere og jordmødre... ingen snakker norsk, enten så er det innvikla svensk eller dansk.
Uansett..! jeg ville legge meg i badekaret siden jeg viste at varmt vann lindrer mensensmertene, så legen fyldte oppi ganske så varmt vann. Jeg la meg oppi og smertene ble mye bedre med en gang. Den svenske jordmoren sa at hun måtte gå siden hun var ferdig på jobb, og inn etter henne kom det en annen jordmor som selvfølgerlig var dansk!!... -.-
Hun var kjempe koselig, men noen danske ord er akkurat som kinesisk for meg..
Like før jeg fikk beskjed om å presse:
Jeg lå i badekaret hele tiden. Det var kjempe deilig, men på slutten ble smertene nesten litt vell drøye og jeg klarte ikke ligge i ro i badekaret. Alle mulige stillinger ble testet ut i badekaret, men jeg fant ingen behagelige stillinger, så jeg fikk beskjed om å legge meg i fødesenga.
Jeg la meg ned i senga og hadde ikke så veldig godt!! Jordmoren skulle skjekke åpningen min som var på 7 cm. da jeg pluttselig fikk press-veer. Jordmoren, en annen dame, mamma og tio fikk fullstendig sjokk og ba meg holde igjen. Men det var lettere sakt enn gjort. Jordmoren min fikset lystgassen og ga den til meg. Jeg husker jeg studerte apparatet og var ganske skeptisk til å puste inn den gassen, men de ga meg nesten ikke noe valg så jeg prøvde. de første inntakene gjorde jeg ikke riktig, dermed ingen effekt. Så fikk jeg holde pustemasken med lystgass selv, og jeg skal si jeg klarte det!! :P
Helt ærlig er lystgass noe av det morsomste jeg har prøvd!! jeg ble totalt lammet i hele kroppen og ble fullstendig dopa ned. Mamma og tio holdte på å dø av latter når jeg skulle prøve å forklare hvordan det lå ann med meg. Jeg snakket helt i ørska og jeg viste det like godt selv. Tross smertene hadde jeg det ganske morro med lystgassen som jeg hyperventilerte- litt på grunn av vondtene og mye på trass og gøy :P
Hadde det mere morro enn vondt en liten stund. Så fikk jeg se en måling på en skjerm hvor fort og når en ny ri kom, og da var det full fokusering på den. Når tallene på skjermen økte, økte trykket på rien.
Dette skjedde veldig fort og jeg hadde enda press-veer. etter bare noen minutter i press-veer sa jormoren at jeg kunne presse. Da begynte jeg å gråte av redsel for å føde. Jeg trodde jeg skulle ha mere vondt, så når jeg faktisk fikk lov til å presse ville jeg ikke mere. 100% klar til å dra hjem er riktig konklusjon.
Men en press-ri får man ikke kontrollert, så det var bare å stå på og ikke lenge etter at jeg fikk lov til å presse så jordmor svart hår.
Når hun sa at hun så håret ble jeg roligere. Det var nok ordet "svart" som gjorde susen. Jeg var kjempe redd for å få ei rødhåret jente med masse fregner og som aldri ble brun i sola, så når jordmor sa "svart" ble jeg overlykkelig :P luksusproblem kalles det ;)
Etter to nye press var hodet ute, og ett press til etter det var hele prinsessa ute.
Alle smertene ble borte med en gang, og jeg fikk henne opp i armene mine med en gang. ♥
Klokken var da 10 på 7 (06.50)
Fra jeg kjennte min første ve og til hun var ute hadde det bare gått 8 timer. jeg var forberedt på å holde på i 10-15 timer, noe som er vanelig for førstegangsfødende.

.............. fortsettelse???





















